For å gjøre verden tryggere er det ofte mennesker får en trang til å gjemme seg, stikke seg unna. Ved å stenge verden ute, tror vi at vår verden blir et tryggere sted. Mennesker som er presset, mennesker som frykter, puster fort, puster kort. Nærmest som om deres egen pust tar kroppen deres fra dem, puster de med den øverste delen av lungene, de er i helspenn.
Evangelieteksten 1. pinsedag 2023 er fra Apostlenes gjerninger 4.31:
Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Første påskedag er en gruppe mennesker samlet i Jerusalem. De er fulle av frykt, de har nesten glemt hvordan det er å puste. De langsomme dragene av innpust, utpust med kort hvile i mellom, den pusten som fylte dem kvelden da Jesus vasket føttene deres, er som fra en annen verden. Da de kjente Jesu hender i det han tørket føttene deres, da var det som om de bebodde sin egen kropp helt og fullt. Da var som de var et fellesskap av kvinner og menn som kunne puste og hvile i Jesu nærvær.
Denne påskedagskvelden er de som fremmede for hverandre, adspredte, slitne, hivende etter pust, redde. De har gjemt seg for verden, redde for å bli avslørt. Fallerte representanter for en gudsrikerevolusjon som strandet for et par dager siden.
Så plutselig er han der, Jesus, ingen dør ble åpnet, ingen skritt ble hørt. Midt blant dem stod han. De hørte ham puste, han så dem med et blikk de bare hadde ant hos ham tidligere. Et blikk som ser alt på nytt, som nytt, slik en mor ser sitt nyfødte barn for første gang. Slik er de sett av ham.
«Fred være med dere», sier Jesus. Langsomt er det som de får tilbake pusten, som om han setter dem fri. Kroppene deres forvandles, verden åpnes opp, de sanser alt som omgir dem. Det er som om veggene i rommet de har gjemt seg i, faller.
Nå ser de Jesus, de undres, de forundres. Hvor kom han fra? Og hvordan? Er han blitt en annen, en ånd? Et gjenferd? Sår og sår- merker, det er tegnene han viser dem. Såret til døden og levende igjen. Ikke forbitret, hatende, dømmende, anklagende. Men med overstrømmende glede kommer han til dem, med fred. Det må være ham: Kropp og ånd, kjent og ukjent på samme tid.
Fortsatt inkarnert, fordi han er den oppstandne i kjøtt og blod, og i en ny skikkelse fordi Ånden på en særlig måte bebor ham. Ånden åpner opp virkeligheten og gjennomtrenger den slik at de to, materie og ånd, ikke lenger er motsetninger, men åpner seg opp for hverandre i en total hengivenhet for å gi plass til den andre. Slik instrument og noter må gjennomtrenge hverandre og åpne seg opp for hverandre for at det skal bli musikk.
Når Jesus puster på disiplene, er det som om de skapes på nytt. Slik Gud blåste sin ånd inn det første mennesket så det ble til en levende skapning, slik puster Jesus på dem nå: «Ta imot Den hellige ånd», sier han. Guds pust, Åndens pust er ikke en kontinuerlig form for utpust, men også innpust, også er det tiden i mellom de to, hvor Gud hviler og vi kan få hvile i Gud.
Dette fellesskapet som vokser ut av Jesu pust, skal øve seg i å puste fritt gjennom å være et tilgivende og tilgitt fellesskap. Å tilgi andre, å tilgi seg selv, å be om tilgivelse - er en øvelse i å puste fritt, puste med hele seg og bli en del av et felleskap som erfarer at å tilgi er å skape, blåse nytt liv i relasjoner og forhold som var døende eller døde.
«Fred være med dere», sier Jesus til oss. Langsomt kan vi få tilbake pusten og settes fri. Kroppene våre kan for forvandles, verden kan åpnes opp, på nytt vi kan sanse alt som omgir oss. Det kan bli som om veggene i rommene vi gjemmer oss i, faller.
For nå ånder han på oss og sier: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Preken 1. pinsedag
Morten Erik Stensberg, prostiprest i Hamar domprosti